Hardangerhytto er et
mer enn 200 år gammelt hus, som ligger på vestsiden av Sørfjorden i Hardanger. Eikhamrane ligger midt mellom Odda i sør og Utne i nord. Huset er generelt godt vedlikeholdt og har bevart den opprinnelige delen av bygget fra 1796.
På tverr-stangen i stuen er tallet 1796 risset inn. Dette er året huset ble bygget og satt opp på Eikhamrane. Sannsynligvis er denne eldste delen av huset først satt opp i Haugasund på kirkegården i Ullensvang, og deretter satt opp på Eikhamrane av Knut Isakson Berget. Knut var gift med Anna Nilsdotter Øvre-Børve.
Knut og Anna hadde syv barn,
seks gutter og en datter - og alle hadde ungdomstiden sin i Hardangerhytto. På folkemunne ble guttene kalt "Eikhamrane-brødrene". De var alle sterke og kraftige menn, fulle av energi; to av brødre deltok i krig i 1808 og 1814. En av dem, Jakob, ble skutt av en offiser. To av de andre brødrene emigrerte til Amerika, mens en annen reiste til Danmark. Ettersom stuen måler ca. 30 kvadratmeter, var det trangt om plassen. Da ble det nødvendig for stedet at noen reiste fra Eikhamrane.
I 1812 døde Knut. Anna solgte huset for 350 riksdaler til eldste sønn Isak og Knut Larson Måge, gårdsarbeider ved Larsabruket. Hytto har siden vært bebodd og skapt leven i denne delen av Sørfjorden.
Det var hardt arbeid å ha ansvar for slik en husmannseiendom: slåing, kornsanking, samle høy, tilførsel av gjødsel og ansvar for gjerde-innhenging på Eikhamrane var noen av de plikter som tilhørte det å eie husmannseiendom
Av de mange som har
bodd i Hardangerhytto, er det spesielt to som har blitt husket i ettertid - Svein og Jon.
Svein - en uromaker, amerikansk innvandrer og dyktig snekker.
Historien sier videre at den villeste av brødrene var Svein, født i 1796, året huset ble bygget. Svein var ikke så nøye på hva som var rett og galt. I et notat fra Forlikningskommisjonen i 1820, står det at han møtte opp for rydde opp en hel rekke synder. Han hadde blant annet stjålet en skjorte, flere ganger drukket opp folks brennevin, knust vinduer i taket på prestegården og skambanket gutten Øystein Ullensvang. Svein lovet dyrt og hellig i fremtiden for å holde seg borte fra “drukkenskap, sviir, nattgjengeri, tyveri, bagtalelse, sladder og løgner" der det ble inngått et forlik, og han slapp tiltale for sine synder. Kort tid etter reiste Svein til sjøs. Dette var rundt 1820, en tid da det var vanlig å sende "besværlige mennesker" til sjøs. Svein var på sjøen i 8-9 år, og reiste bl.a til Kina og Australia.
SVein sliter med å
finne seg til rette hjemme igjen i Hardanger. Han hadde forlengelse på sjøen og i juli 1836 seilte han fra Stavanger til New York. I dag blir Sveins utvandring til Amerika ansett som den første i Hardanger. Svein og hans familie bosatte seg ved Lake Michigan, jobbet som snekker og bidro til å bygge den nye byen; Chicago.
Etter noen år i Amerika reiste Svein tilbake til Hardanger og bosatte seg på Aga, litt nord for Eikhamrane. Her begynte han å bygge traller med hjul. Dette var ny teknologi i Hardanger. Før Svein introduserte vognen var det slede og arbeidskraft som ble brukt når man flyttet ting. Svein var fra Hardangerhytto og introduserte dermed hjul-alderen til Hardanger. Senere reiste Svein tilbake til Amerika, og bosatte seg i Wisconsin-skogen. Her ble han tilslutt religiøs og omvendt av sine synder. I 1870 døde Svein i Beaver Creek, Wisconsin.
Jon - inspirerende lærer
med matolje i nattbordskuffen.
Jon K. Måge flyttet inn i huset rundt 1930 etter å ha fullført arbeid som lærer. Han ble født på Måge, noen mil nord for Eikhamrane, og han hadde allsidige interesser. Tungt gårdsarbeid var imidlertid ikke en av dem. Han gikk ofte fra gård til gård, sang og siterte dikt. Jon var spesielt spent på den svenske dikteren Gustav Fröding (1860-1911). Noe av Frödings poesi, En Ghasel, lyder som følger:
”Jeg vil jeg vil, jeg skal, jeg må ud og drik liv,
om blot for et minut, vil jeg ikke langsomt kvæles bag gitteret. Thi i mig selv er smedet og nittet gitteret,
og først når selv jeg knuses, knuses gitteret”
Til tross for utfordringene
med blant annet galskap og alkoholisme, fulgte Fröding med i livet og skrev hjem om Norges politiske situasjon for Karlstadsavisen. Jon var også god til å følge med, og en av Jons fremtredende karakteristikker var å sitte på do med åpen dør, slik at han kunne følge hvis noen skulle gå forbi...
Inne i Hardangerhytto, i nattbordskuffen, hadde han plassert sine trofaste følgesvenner; skrå-tobakk, et glass matolje og en pensel. Børsten og oljen hevdet han å bruke til å smøre halsen når halsen ble for tørr. Andre mente det var andre ting han fuktet halsen med, spesielt i de siste årene av livet hans.
Photo: Kasper Wrem Anderson
Tekst: Fam. Ravnøy